Disney og egen strømmetjeneste

Disney slapp nylig nyheten at de ønsker å gå ut av Netflix for å bygge sin egen plattform for sine TV serier og filmer. CEO Robert Iger forteller:

The media landscape is increasingly defined by direct relationships between content creators and consumers(…)

og dette er et marked Disney ser for seg kommer til å fortsette å vokse og ønsker med andre ord en del av kaken. Men la oss se på hva slags innhold Disney produserer og distribusjonsmodell.

Bred spredning

Disney har tidligere (spesielt i USA) vært en god kabel-TV kunde for å kunne distribuere sitt innhold og tatt godt betalt for dette nettopp fordi de produserer unikt innhold som du ikke kan kjøpe fra andre leverandører. Senere har de også distribuert innholdet sitt via Netflix og solgt innholdet sitt til andre strømmetjenester. De fleste strømmetjenester har alltid noe innhold fra Disney og det koster distribusjonspartnerne dyrt. Men for Disney sin del har det fungert veldig godt; god distribusjon og fett betalt. Men la oss for enkelthets skyld si at Disney har i det siste tiår vært avhengig av to inntektsben (ser bort i fra kinoinntekter og merchandise): nemlig kabel-TV og strømmetjenester. Spesielt de siste årene har antall kabel-TV kunder falt drastisk i USA fordi folk sier opp dyre kabel-TV avtaler og heller benytter strømmetjenester. Disneys distribusjon gjennom kabel-TV faller og de får ikke lenger like godt betalt – og som i så mange andre bransjer ser vi at i den digitale kanalen får man ikke like godt betalt som i legacy kanaler (print vs digitale annonser er ett eksempel). Slik at Disney begynte å se at inntektene falle fra kabel-TV operatørene, uten at de klarte å hente tilbake de tapte inntektene fra strømmetjenestene (eller i hvertfall ikke klarte å drive vekst i inntektene samlet lenger). What to do?

Egen plattform. Svaret som alle går for.

Disney gjør som kanskje forventet og ønsker å bygge sin egen strømmetjeneste for å ha direkte kundekontakt og sikre fremtidig inntektsvekst. Løsningen virker nok logisk for mange ved første øyekast; å holde kundene innenfor sin egen plattform er mer lønnsomt enn å selge det til andre som distribuerer det for deg, gitt et høyt nok volum av betalende kunder til din egen tjeneste. Den nærmeste parallellen til Disney som tilbyr unikt innhold er tildels Netflix, men enda nærmere er HBO. HBO produserer unikt innhold, men uten en stor katalog av filmer og serier sammenlignet med Netflix. Netflix søker en horisontal strategi der de ønsker å ha nok innhold til å fenge en bred brukermasse som sikrer nødvendig volum av betalende brukere. HBO faller inn i den andre kategorien der de har eget, unikt og smalere innhold og tar et premium for dette innholdet og dermed har et mye mindre volum av betalende brukere. Hvilke strategi skal Disney gå for? Mye innhold og høyt volum av brukere eller kun Disneys unike innhold og dermed lavere volum av brukere? Hva kjennertegner Disney i dag? Unikt innhold – meget bra unikt innhold som ingen er i nærheten av å kunne kopiere. Men inntil nå har forretningsmodellen vært en horisontal, altså bred distribusjon til et størst mulig publikum. Disney har altså en vertikal produktstrategi, men en horisontal distribusjonsmodell. Brukere har også blitt vant til å finne Disneys innhold gjennom flere kanaler, og hvor mange vil nå betale for en egen Disneytjeneste som kun har Disneys eget, unike innhold? Disney må altså velge: Enten å gå for en HBO løsning der de har færre betalende brukere som betaler en premium, eller volummodellen til Netflix. Etter min mening bør Disney gå for en horisontal løsning der de søker etter volum og legger til innhold fra andre produsenter enn kun deres eget innhold for å drive volum. Disney må sørge for å ha nok unikt innhold (neppe et problem) for å konvertere brukere i første omgang, og samtidig sørge for å ha nok breddeinnhold (ved å kjøpe innhold fra andre) for å beholde brukerne måned for måned fordi de stadig finner innhold som de ønsker å se. Først da kan Disney være en reell konkurrent til Netflix og sørge for god inntektsstrøm som det er tydelig at de søker etter.

I det norske markedet

forsøker TV2 Sumo å kapre markedsandeler av norske strømmetjenester.

Vi skal satse med samme gamle våpen: Godt norsk innhold

forteller TV2s konsernsjef Olav Sandnes. Hvilken strategi er det TV2 ønsker å sette til livs med Sumo, horisontal eller vertikal? Med dette utsagnet høres det ut for meg som om TV2 satser horisontalt, ved å produsere unikt, norsk innhold som treffer målgruppen som ønsker å se det. Utfordringen er at det norske publikummet blir mer og mer vant til å se på internasjonalt innhold og er kresne i sine valg. TV2 kommer fra brede distribusjonskanaler og er vant til å nå alle – akkurat det samme som Disney. Men med unikt, norsk innhold er TV2 på vei inn i mindre brukermasser og lavere distribusjon, og med begrenset innkjøpskraft blir det spennende å se akkurat hvor bredt TV2 Sumo treffer i det norske markedet…jeg er tvilende.

 

Differential privacy – Apple vs Google

Jeg har lenge hatt lyst til å beskrive Apples metodikk for å analysere kundedata og sammenligne den med Googles. Apple har tatt et klart steg mot å beskytte brukernes personvern gjennom å benytte en metode kalt differential privact, mens Google i de fleste tilfeller anonymiserer kundedataen for sikre brukerens personvern. Disse to metodene bygger på de to selskapenes ulike strategiske inntektsretning fremover: Apple mot abonnement- og tjenesteinntekter mot Googles annonseinntekter. Men hva betyr Apples valg av differential privacy for personvern og Apples forskning innen AI?

Differential privacy

eller differensial personvern om du vil, er enkelt forklart at man legger til støy i datagrunnlaget man innhenter fra et stort antall individer eller datapunkter. Det vil si at for hver gang man ønsker å gjøre en spørring eller hente ut informasjon om datagrunnlaget, vil algoritmer legge til støy som eksempelvis kan være falsk data som gjør at datagrunnlaget er såpass  mer generelt og ikke kan spores ned til den enkelte bruker. Differential privacy handler om å hente inn data, men ikke din data. En god billedlig forklaring kommer i bildet under:

Kilde: Staff Reports, Wall Street Journal

Om noen ønsker å finne linker i datagrunnlaget vil de aldri kunne determinere om én person/entitet svarte på dette spørsmålet. Slik kan forskere analysere sensitiv data og se trender i datagrunnlaget, uten å kunne linke trendene mot spesifikke individer.

Fint, men hvorfor gjør ikke alle det slik?

De fleste andre selskaper benytter seg av anonymisert data. Utfordringen med anonymisert data er at teknikken som benyttes for å anynomiseres kan (ofte) reverseres, det vil si at nøkkelen til anonymiteten er lagret et sted og dermed er sårbar for hacking eller andre feil som i verste fall avsløre identiteten til personen bak. Med differential privacy er ikke dette mulig, på grunn av støyen som blandes inn i datagrunnlaget. Dette gjør igjen det vanskelig for Google å benytte differential privacy, fordi de er avhengig av å kunne knytte dataen de lærer om deg til å servere deg personlige annonser – og i tillegg lære mest mulig om hver enkelt brukere for å personalisere tjenestene. Apple må ta den lengre veien å lære mønstre fra brukerne, noe som igjen skaper hindre i deres kunstig intelligens forskning. Kunstig intelligens handler oftest om å lære mest mulig av datagrunnlaget man blir gitt, og som fortrinnsvis stadig vokser som kan videre gi økt læring. Den enkleste og direkte måten for å bygge smarte nye tjenester på er å benytte seg av kundenes data, og å bruke store mengder av denne dataen til å trene tjenestene til å bli bedre. Ved at Apple har valgt en strengere retning innen personvern, gjør at de må gå en rekke lengre veier for å oppnå samme ytelse og presisjon. Det blir spennende å se hvorvidt Apple klarer å henge med i kunstig intelligens racet fremover og tilby brukerne de personlige tjenestene og funksjonene konkurrentene kan levere, eller å velger et suboptimalt produkt som har et høyere nivå av personvern.