Superaggregatorenes fordel

Gjennom aggregation theory forklarte Ben Thompson hvordan forretningsmodellen til eksempelvis Facebook og Google muliggjør vekst, uten at det går på bekostning av marginalkostnaden.

Kort fortalt:

  • Tjenestene/produktene som selges er digitale, og har derfor 0 i marginalkost (de kan derimot ha høy faste kostnader)
  • 0 i distribusjonskostnader, fordi tjenesten/produktet er levert gjennom internett
  • Transaksjonskostnader, 0 til svært lav, fordi alt håndteres av automatiske systemer
Ben Thompson – Aggregation theory

Som vi ser over har aggregatorer ingen kostnader jo flere brukere de tjener, hvorav de operasjonelle kostnadene øker litt, men er altså ikke proposjonell med antall brukere og omsetning.
Eksempler på selskaper som opererer etter disse modellene er Facebook og Google, og til dels Apple.

Software-as-a-service selskaper har lignede profil, ved eksempelvis Dropbox. Dropbox vokser i brukere organisk gjennom nettverkseffekter (produktet blir bedre jo flere som bruker det). Forskjellen mellom eksempelvis Google og Dropbox er at Google primært tjener penger på de som kjøper annonser (leverandører), altså de som er avhengig av at nettverket leverer brukere, hvorav Dropbox får sin omsetning fra brukerne selv. I selskaper som Dropbox har de ofte store R&D kostnader til å begynne med for å få stablet produktet på beina, for å så gå over til kostnader tilknyttet det å tilegne seg brukere. CAC (Customer-acquistion-cost) og LTV (Lifetime value) til brukerne er kritiske nøkkeltallsindikatorer for slike bedrifter for å måle om de fremover kommer til å oppnå lønnsom vekst. Målet er at  LTV > CAC, hvis ikke har du en business som til slutt vil gå over ende.

Alle kan ikke være aggregatorer

Nå høres det ut som om alle bør etterstrebe en forretningsmodell til aggregatorer, men det er naturligvis ikke poenget her. Alle kan ikke være en aggregator, nettopp fordi det til slutt ikke vil være noe å aggregere. Samme poeng kan appliseres til nyhetstjenester som kuraterer innhold, dvs skriver sammendrag av andre mediers innhold. Det er kostnadseffektivt og får man et høyt volum av innhold, men det fordrer at noen lengre bak i verdikjeden først skriver originalinnholdet. Og selv om ikke alle kan være aggregatorer, betyr ikke det at man kan etterstrebe elementer og suksesskriteriene til disse selskapene. Sentralt i dette ligger den potensielle fremtiden er alt er tjenester, og der tjenester skaper eller inngår i nettverk av brukere. Fordi når et nettverk oppstår, og består, tilbyr det definitivt et skalerbar omsetningspotensiale og dermed stor oppside i gevinstpotensiale.

 

Mine tanker etter WebSummit

Kort oppsummert: utviklingen går fort (men også tregt)

Etter å ha tilbrakt 3 dager på vel noe som er en av verdens største techkonferanser i Lisboa, og forsøkt å suge til meg så mye jeg kan om selskaper, strategi og trender fremover, er det et par ting som stikker seg ut. Men oppsummert kan jeg vel si én ting: det går fort. Fryktelig fort.

Aldri vært større fokus på kollektiv utvikling

Mitt inntrykk er at den teknologiske utviklingen aldri har gått raskere. Det er nok for mange ingen nyhet, men når man møter hundrevis av startups og det generelle kunnskapsnivået om alle bransjer og hvor teknologien er på vei, blir man sittende igjen med at all teknologiutvikling er mer samtstemt nå – og samtidig ute etter å utkonkurrere hverandre.

AI, AR og VR

Ved spørsmål om hvor Jim Breyer, CEO av Breyer Capital, putter pengene sine fremover var svaret klart: AI, AI og AI. Kanskje ikke overraskende, men jeg tror at mange har misforstått hva AI er og hvor kort vi har kommet. Se min tidligere post her for en introduksjon til AI.

AR, eller augemented reality, fikk mye oppmerksomhet. Spesielt med Apples ARKit, og Android ARCore, er AR på vei til de fleste mobile enheter fremover. Ny teknologi muliggjør bedre visualiseringer, hjelpemidler og eksperimentering. Innen 10 år vil vi bruke helt andre enheter til å oppdater oss og kommunisere med andre enn dagens mobiltelefon, fortalte én av foredragsholderen. Det sier noe om utviklingen, når vi i over 20 (30?) år har benyttet oss av mobiltelefonen til å gjøre det meste av kommunikasjonen på farten. Kanskje ikke overraskende at samtidig som dette ble presentert kom nyheten (eller ryktet) om at Apple utvikler briller som skal flytte iPhone skjermen til rett foran øynene våre.
VR fikk vesentlig mindre oppmerksomhet i år enn tidligere år. Mye av det er på grunn av tilgangen til APIer og teknologien som eksisterer i dag, og hvor Apple og Android peker hvor vi skal først. Igjen ARKit og ARCore er trolig de viktigste elementene her – dette markedet kommer til å bli enormt og da er det naturlig at utviklerne, med forretningshodene, følger etter. Anvendelsesområdene er fortsatt under stadig utvikling, men vi kan garantert vente oss mye fremover innen gaming, men også innen skole og utdannelsesapper som tar for seg visualisering på helt nye måter for elever.

Store helsefremskritt innen bruk av data og AI vil også følge i årene som kommer. Og det er viktig å påpeke det som mange foredragsholdere var flinke til å poengtere, at AI vil trolig ikke løse de “store spørsmålene” innen sykdom og helse innen snarlig fremtid, men bistå til å evaluere symptomer og komme med forslag til behandling. Å altså gi konkrete råd innen små domener, et definert problem innen konkrete rammer.

API – there’s an API for that

APIene, eller application program interface (sjekk), er heller ikke noe nytt, men som stadig blir bedre, mer tilgjengelig og enklere og dermed bidrar til et høyere nivå av abstraksjon for utviklere å hente data fra flere kilder. Flere selskap og informasjonsskilder bygger APIer nettopp for å gi andre utviklere tilgang til selskapenes data slik at igjen deres egen tjeneste kan bli mere verdt for brukerne gjennom nye tjenester og integrasjoner. Igjen blir det desto viktigere for utviklere å kode rett – fler abstraksjoner gir flere muligheter og kall, som kan gi enda mer kompleks datahåndtering. For hvert kall med argumenter gjør altså  en utvikler flere avgjørelser om hvor dataen skal sendes – og dermed vil din brukerdata sendes mer på tvers av tjenester. En enkel analogi er: før hadde PCene våre en av/på knapp. Skrudde du av den brøt du fysisk strømmen og maskinen “døde”. Nå trykker man på av knappen, og masse kodelinjer begynner å gjøre for å stoppe ulike prosesser (også kalt daemons) for å så gå i sleep mode. Maskinene skrus ikke av lenger, de kjører bare mindre kode.
Ved at mer data blir tilgjengelig i skyen som gjør at data vil flyte på tvers av tjenester og selskaper vil t rolig dette være til forbrukernes (forhåpentligvis) beste i form av tettere integrasjoner mellom alle de andre produktene og tjenestene vi bruker. Tenk Amazon Alexa koblet opp mot Peppes Pizza. Et annet viktig poeng her er privacy og datahåndtering. Dette blir bare mer og mer kritisk, der god datahåndtering og sikkerhet samt brukerne er klar over hvilken data de gir fra seg og hvordan den brukes.

Godt innhold og taleassistenter

Amazon poengerte at neste revolusjonen nå er stemmen din. Fra tidlig av har vi gått gjennom dataevolusjonen gjennom stegene tekstinput, GUI, web, mobil og nå altså tale. Stemmen vår er naturlig, det er det vi bruker som kommunikasjonsverktøy i menneskelig interaksjon, men hittil har vi blitt “tvunget” til å benytte oss av tekst og andre hjelpemidler for å kommunisere med hverandre. Det er har blitt både lettere for alle å benytte oss av teknologi til å kommunisere, men det krever fortsatt mye investering fra mennesker som ikke har et forhold til teknologi å kommunisere med barnebarna gjennom eksempelvis Facebook Messenger. Amazon ønsker å løse dagens kommunikasjonsutfordring med altså bruk av taleassistenter. Utvilsomt et godt poeng og som definitivt vil gjøre at flere vil ta i bruk teknologi til kommunikasjon eller til andre hjelpemidler. Ett eksempel som Werner Vogel (CTO i Amazon) presenterte: en eldre mann som led av demens var i ekstase over Alexa. Endelig kunne han stille “en person” det samme spørsmålet 20 ganger om dagen og få det samme svaret hver gang, uten å motta den minste form for irritasjon som vi mennesker kan bli. Alexa hadde gitt han uvurdelig hjelp til å forstå og hjelp til hverdagen. Kanskje ikke rart Apple, Google og Amazon alle satser på taleassistenter. Hvordan vil mediene stille seg til taleassistentene når de virkelig har inntatt stuene våre i årene som kommer? Og glem heller ikke min tidligere post om hvordan høyttalerprodusentene bør stille seg til Amazon, Apple og Google.

HBO satser videre på godt innhold fortalte CDO i HBO Diane Tryneski. Det er deres merkevare og den skal de jobbe med å bli enda tydligere forbundet med. De har ikke like tro på binging av innhold, altså å slippe hele serien samtidig, de ønsker at vi fortsatt skal ha det sosiale konseptet ved at man hver uke kan diskutere innholdet i siste episoden av serien alle ser på. Fornuftig, tenker jeg, da HBO ikke har bredden og mangfoldet til Netflix og er avhengig av å skape større engasjement til innholdet deres. Unikt innhold kommer sjeldnere, og det er HBOs strategi. Samtidig slår det meg hvordan kulturen til HBO er annereldes til Netflix. Jeg diskuterte deler av dette i én av mine tidligere posts her, men det innlegget fokuserte mer på distribusjonsstrategien. Netflix skal ha innhold til alle, distribuert til alle. De er avhengig av at alle finner og oppdager nytt innhold, raskt og enkelt hver gang man går inn på Netflix. Netflix sine apper er bygget rundt innholdet sitt ved at det kommer stadig forslag til nytt innhold som kan passe for deg, basert på din historikk og interesser. Og på grunn av Netflix sin enorme katalog kan de hele tiden tilby deg nytt innhold, servert i et enkelt brukergrensesnitt. HBO sin strategi er å fokusere på better content, og fokuserer på nisjeinnhold. Det er innholdet som produktet til HBO, man vet at man får godt innhold hos HBO, men ikke nødvendigvis for alle og heller ikke nytt innhold for hver gang man går inn. Slik er også kulturen i HBO med på å definere hvor HBO legger innsatsen sin. Ved å være dødsfokuserte på godt innhold, gjør det også at HBO ikke har tilstrekkelig fokus på sine tjenester og brukeropplevelse eksempelvis. Ingen av HBO sine apper er i nærheten av Netflix sine når det kommer til brukeropplevelse. Nylig gikk HBO sine servere i Norden ned da siste episode av Game of Thrones kom ut. De har ikke samme infrastruktur eller fokus på brukeropplevelse – de satser på innholdet. Når de prioriterer, prioriterer de å gjøre én ekstra runde på innholdet fremfor å jobbe med brukeropplevelsen av sine tjenester. Jeg sier ikke at de ikke jobber med det, selvsagt gjør de det, men jeg tror at man som brukere er i større grad villig til å tolerere en dårlige brukeropplevelse hoa HBO enn Netflix, nettopp fordi man MÅ se siste episode av Game of Thrones eller Westworld, og dermed kan HBO tillate seg at brukeropplevelsen ikke er på samme nivå som Netflix som i motsatt fall satser på bredde og mindre unikt innhold. Det er faktisk færre eksempler av innhold fra Netflix som gir lock-in av brukerne enn HBO, og som dermed gjør at Netflix må fokusere mer på brukeropplevelse og katalog enn HBO, som igjen spiller inn på kulturen i de to selskapene.

Men hva går sakte da?

Hvis utviklingen går så rask som man får inntrykk av, hva er det som går sakte? Vel, paradokset er at mens alle på konferansen diskuterer kunstig intelligens, AR og VR, og nye betalingstjenester aksepterer fortsatt omtrent Det forteller litt om hvor lang tid visse deler av den teknologiske utviklingen ofte ligger foran infrastrukturen i samfunnet, og ikke minst kulturen.

 

Høyttalere – gigantene kommer

Apple, Google og Amazon har alle annonsert høyttalere med teknologi som  langt overgår ordinære høyttalerprodusenter. I 2017 skøyt forbrukerinteressen for slike produkter fart, takket være fokuset de store gigantene nå vier dette produktområdet.

Bang og Olufsen, Kef, Jamo, Bowers & Wilkins – de fleste av disse høyttalermerkene får du kjøpt på HiFi-klubben. Flere av de tilbyr også støtte for AirPlay eller annen tilkobling så man kan streame musikk trådløst. Men samtidig bygger det seg opp noe i horisonten høyttalerprodusentene bør posisjonere seg for.

Hva forventer forbrukerne?

Norge ligger bak USA når det gjelder muligheten til å bygge gode smarthjemløsninger fra Google og Apple etc utover proprieære løsninger fra norske leverandører. Taleassistenter som Siri og Alexa er også langt bak deres amerikanske versjoner takket være et større tilbud av tjenester der borte enn hva de støtter her i Norge. Dette vil bedre seg i tiden fremover, men vi er nok flere år fra å ta igjen forspranget i USA. Likevel vil forbrukerne i USA drive trendene fremover til hva de forventer, og med gigantenes inntog i høyttalersegmentet settes nye standarder. I 2017 er det ikke like lenger godt nok å spille musikk via trådløs teknologi, når eksempelvis Amazon kan gjøre det samme – og samtidig så mye mer. Skru på lyset, bestille varer, stille spørsmål og ikke minst bytte sanger og så videre – alt gjennom tale.

Hvis du er en Android bruker og allerede benytter Chromecast for å spille av musikk og video til TVen – frister ikke da en Google Home som integrerer sømløst med mobilen og Chromecast mer enn en tredjepart høyttaler fra Bose som gjør ingen av delene?

De som er kresen til lydkvalitet vil naturligvis nok ikke velge en Google Home, og heller trolig ikke en Apple Homepod, men det kan anslås at markedet for disse audiofile vil flytte seg til et enda mer kresent publikum og dermed mindre marked for de store produsentene. Folk flest vil velge løsninger som er billige og enkle å sette opp ved å plugge i en stikkontakt og i løpet av sekunder kan du streame musikk til din nye høyttaler.

Plattform er kritisk

Høyttalerprodusentene må jobbe for å integrere deres løsninger med Amazon, Google og Apple – helst alle tre. Forbrukerne er dermed ikke tvunget til å velge mellom de teknisk overlegne variantene (Google/Apple) mot lydkvalitet (Bose) – men kan velge å kombinere disse to og uten frykt for å velge én retning som ikke er kompatibel skulle de byttet til Android eller iOS i fremtiden.

Amazon gjør kraftig innhugg i omsetningen til ordinære butikker, og Apple og Google går stadig inn i nye bransjer og snur disse opp-ned. Hvor mange klokkemerker har ikke merket at deres inntjening synker som følge av Apple Watch? Det ville være naturlig at det samme vil skje innen lyd- og høyttalerbransjen også.

Selskaper som i dag produserer høyttalere eller høyttalersystemer fra 1500,- og opp til 5000,- vil i årene fremover merke betydelig konkurranse fra gigantene i Silicon Valley. Enhetene fra Silicon Valley er klare for smarthjem revolusjonen i årene som kommer. Hvor de andre produsentene skal, må de veldig snart finne ut. Enten komme opp med en ny radikal idé, eller teame opp med Google og Amazon og håpe at samarbeid gir nok inntekter i årene fremover. Står du alene blir markedet lite i tiårene fremover er jeg redd.

Differential privacy – Apple vs Google

Jeg har lenge hatt lyst til å beskrive Apples metodikk for å analysere kundedata og sammenligne den med Googles. Apple har tatt et klart steg mot å beskytte brukernes personvern gjennom å benytte en metode kalt differential privact, mens Google i de fleste tilfeller anonymiserer kundedataen for sikre brukerens personvern. Disse to metodene bygger på de to selskapenes ulike strategiske inntektsretning fremover: Apple mot abonnement- og tjenesteinntekter mot Googles annonseinntekter. Men hva betyr Apples valg av differential privacy for personvern og Apples forskning innen AI?

Differential privacy

eller differensial personvern om du vil, er enkelt forklart at man legger til støy i datagrunnlaget man innhenter fra et stort antall individer eller datapunkter. Det vil si at for hver gang man ønsker å gjøre en spørring eller hente ut informasjon om datagrunnlaget, vil algoritmer legge til støy som eksempelvis kan være falsk data som gjør at datagrunnlaget er såpass  mer generelt og ikke kan spores ned til den enkelte bruker. Differential privacy handler om å hente inn data, men ikke din data. En god billedlig forklaring kommer i bildet under:

Kilde: Staff Reports, Wall Street Journal

Om noen ønsker å finne linker i datagrunnlaget vil de aldri kunne determinere om én person/entitet svarte på dette spørsmålet. Slik kan forskere analysere sensitiv data og se trender i datagrunnlaget, uten å kunne linke trendene mot spesifikke individer.

Fint, men hvorfor gjør ikke alle det slik?

De fleste andre selskaper benytter seg av anonymisert data. Utfordringen med anonymisert data er at teknikken som benyttes for å anynomiseres kan (ofte) reverseres, det vil si at nøkkelen til anonymiteten er lagret et sted og dermed er sårbar for hacking eller andre feil som i verste fall avsløre identiteten til personen bak. Med differential privacy er ikke dette mulig, på grunn av støyen som blandes inn i datagrunnlaget. Dette gjør igjen det vanskelig for Google å benytte differential privacy, fordi de er avhengig av å kunne knytte dataen de lærer om deg til å servere deg personlige annonser – og i tillegg lære mest mulig om hver enkelt brukere for å personalisere tjenestene. Apple må ta den lengre veien å lære mønstre fra brukerne, noe som igjen skaper hindre i deres kunstig intelligens forskning. Kunstig intelligens handler oftest om å lære mest mulig av datagrunnlaget man blir gitt, og som fortrinnsvis stadig vokser som kan videre gi økt læring. Den enkleste og direkte måten for å bygge smarte nye tjenester på er å benytte seg av kundenes data, og å bruke store mengder av denne dataen til å trene tjenestene til å bli bedre. Ved at Apple har valgt en strengere retning innen personvern, gjør at de må gå en rekke lengre veier for å oppnå samme ytelse og presisjon. Det blir spennende å se hvorvidt Apple klarer å henge med i kunstig intelligens racet fremover og tilby brukerne de personlige tjenestene og funksjonene konkurrentene kan levere, eller å velger et suboptimalt produkt som har et høyere nivå av personvern.

Nå kommer konkurrenten Vipps har posisjonert seg for

Igår var det WWDC, Apples egen konferanse for utviklere. Forhåpentligvis får jeg tid til å diskutere de andre nyhetene som kom også, men det er én ting som tok min oppmerksomhet; Apple Pay.

Apple Pay har til nå kun fungert som et ledd for å betale mellom bruker og forhandler, og tilsynelatende har det fungert veldig bra. I USA er det den mest brukte teknologien av sitt slag for brukerbetaling, men likevel når vi ser på andelen av totale betalingsmåter er den forsvinnende liten. Det tar tid å bredde teknologien ut, og hittil er den kun tilgjengelig i Europa i landene UK, Irland, Spania og Italia.

DNB med Vipps i skyttergraven

DNB med Vipps i ermet har lenge dominert markedet for P2P (person-til-person) betaling i Norge. Ennå tjener de ikke penger på Vipps, faktisk koster hver betaling gjennom Vipps DNB 13 kroner (!!). Dette vil nok løse seg så fort de får på plass avtale med BankAxept, men dette burde kanskje vært gjort tidligere for begge parters skyld?
Likevel er det de store gigantene i Palo Alto DNB har forsøkt å demme opp for ved å lansere Vipps og dermed sikre seg kundekontakten. De vet at når de store konkurrentene først kommer med gode løsninger, er det svært, svært vanskelig for en norsk bank å konkurrere på like vilkår. Og DNB har løst det bra, hittil.

Inn med Apple Pay P2P

I går lanserte Tim Cook Apple Pay med vennebetaling direkte integrert i meldingsappen iMessage. Fra høsten av skal du trolig kunne enkelt kunne utføre vennebetalinger rett i appen med den du chatter med – en integrasjon DNB trolig kan se langt etter. Apple har som regel strenge restriksjoner på hva slags funksjonalitet andre tredjepartsapper kan gjøre, og oftest så godkjenner de ikke apper eller integrasjoner som “imiterer” Apples egne løsninger. Det vil si at Apple Pay trolig vil være den eneste vennebetalingstjenesten inne i iMessage.

Hvordan skal Apple Pay lykkes mot Vipps?

Først av alt; enkelhet. Du er i meldingsappen og chatter med dine venner og avtaler at du skal betale en viss sum – dersom Apple gjør det veldig lettvint å sende penger over uten for mye kluss, så vil brukerne følge etter. Utfordringen til iMessage er at det er veldig blitt veldig mange funksjoner, og flere sliter med å få oversikt over alle tredjepartsappene og deres funksjoner. Apple må løse dette på en bedre måte for at flertallet skal få til vennebetaling i løpet av få sekunder.
I tillegg må det være enkelt å få overført pengene du har mottatt via Apple Pay. I presentasjonen i går fortalte Tim Cook at pengene lagres på en Apple konto som du deretter kan overføre til din egen bankkonto. Hvordan denne løsningen blir i praksis gjenstår å se.
Den største nedsiden alle konkurrentene har, inkludert DNB, er at disse appene må lastes ned. Brukerne må laste ned appen, gå gjennom registreringen med BankID, legge til bankkort etc. Med Apple Pay er alt allerede satt opp, fordi du allerede har lagret kortinformasjonen din via iTunes/iCloud kontoen din.

Hva bør DNB gjøre?

De har gjort mye rett allerede. De har markedsført og tilegnet seg en enorm brukermasse. Alle har Vipps. Det er en stor fordel.

  1. Jobbe videre med VippsGO. Dette er en meget bra videreutvikling av Vipps og som Apple ennå ikke tilbyr og dermed gir Vipps en klar fordel når det kommer til bestilling og betaling i restauranter og kafeer. Dette er kanskje den største muligheten Vipps og DNB har til å bli altomfattende innen kjøp og betaling av produkter og tjenester i Norge.
  2. Videreutvikle brukervennligheten i Appen, spesielt registreringsveilederen og bryter med resten av grensesnittet til Vipps
  3. Dersom Apple tilbyr API for å koble seg til iMessage bør Vipps være klar med en ny versjon med iMessage integrasjon som er tilgjengelig når iOS 11 kommer ut
  4. Tilby meget gode vilkår til butikker og tilbydere for å pushe ut VippsGO

Til slutt er det Apple og Google med sine integrasjonsmuligheter i operativsystemet som kan være drepen for Vipps og andre vennebetalingstjenester. Da må de bredde ut tjenestene og gå fra ren vennebetalingstjeneste til å være en fulltilbyder av betalingstjenester fra du går ut døren. DNB jobber tydeligvis med dette, og har nok ennå litt tid til Apple Pay kommer til Norge, men med denne nyheten bør DNB gire opp hastigheten ennå ett hakk.

Kunstig intelligens – åpenhet om fremgangen

Som tidligere student innen datateknikk og kunstig intelligens, og i tillegg genuint interessert, kjenner jeg til de enorme begrensningene kunstig intelligens har. All frykt om at kunstig intelligens plutselig skal bli selvbevisst er utenfor rekkevidde, hvertfall det neste tiåret. Den frykten som er nærmere realiteten er hvilke jobber kunstig intelligens kan delvis erstatte, men det er en annen diskusjon.

2016 markerer seg som et år der temaet åpenhet rundt forskning av kunstig intelligens virkelig har skutt fart.

  1. Etikk, forståelse samt konsekvenser til kunstig intelligens har vært hyppig diskutert i året som snart er forbi
  2. OpenAI og andre offentlige non-profit organisasjoner driver frem publisering av metoder og åpen kildekode

Elon Musk støttet nylig det åpne forskersamarbeidet OpenAI, som publiserer forskning innen kunstig intelligens. Apple publiserte i går sin første artikkel innen deres forskning av kunstig intelligens. At Apple, av alle, velger å publisere forskingen deres innen kunstig intelligens er en stor nyhet og trolig selskapets første forskningsartikkel som blir publisert.  Grunnen til at vi nå ser dette skiftet av åpenhet i stedet for lukkede grupper som arbeider med sin egen teknologi, er på grunn av at kunstig intelligens er et utrolig bredt felt, fremgang i arbeidet krever åpenhet i stedet for at “alle sitter og forsker på det samme i separate leirer”. Gjennom samarbeid har de store selskapene og instituttene nå skjønt at fremgangen vil mangedoble seg. Det lønner seg rett og slett å samarbeide.

Gjennom forskning innen et emne som skaper mye bekymring, kan selskap som OpenAI være en middel for å kjempe mot skadelig eller ondsinnet kunstig intelligens. Ved å dele kunnskap i stedet for å begrense er man trolig med på å både dempe bekymringene og dele viktige erfaringer.

Som et resultat deler også Google nå mye av deres forskning innen kunstig intelligens. Tidligere i år delte Google ut kildekoden til motoren bak deres neurale nettverk som blant annet står bak bildegjenkjenningsmotoren til Google Photos.

Å gi opp kontroll er essensen bak åpen kildekode. Hvis nok mennesker arbeider mot et felles mål, vil sluttresultatet triumfere alt som utarbeides i skjul. Men hvis kunstig intelligens til slutt blir så kapabel som mange lover, endres ligningen. Da er det viktig at felleskapet setter premissene for hva kunstig intelligens skal være kapabel til og hvilke rammer og domener de har anledning til å operere innenfor. Google, Elon Musk og nå Apple plasserer sin tro på fellesskapet. Men hvis de har rett, så vil kanskje ikke fellesskapet i fremtiden kun bestå av mennesker…